Om romskip og gebiss

Det nærmer seg påske - og påske og appelsiner hører liksom sammen.

En gang var appelsiner en sjelden, deilig søt opplevelse. Den gang vi var små, kom appelsinene pent pakket i kasser, hvor hver appelsin lå sirlig pakket inn i et firkantet silkepapir med trykk. At vi kunne få så mye moro ut av appelsiner! Vi fikk dem som oftest til dessert.

Lykken var stor hvis det fulgte med et eksotisk knall grønt og blankt lite blad fra appelsintreet som hadde vokst i et annet land. Jeg husker jeg lurte på om jeg noengang kom til å få se et ordentlig appelsintre.

Pappa tok opp lommekniven og skrellet appelsinene for oss - for til det måtte han ha en skarp kniv. Det var to måter å skrelle appelsiner på. Den ene måten var å lage en laaaaang strimmel - det var viktig at den ble så lang som mulig. Når alle hadde fått sin appelsin skrelt, strakk vi dem så langt ut vi kunne og målte fra den en bordkanten til den andre - for å se hvem som vant kampen om den lengste appelsinskallstrimmelen. Kunsten var å lage den så tynn som mulig uten at den gikk i stykker - da ble den veldig lang.

Det var valgets kval om hvordan vi ville ha appelsinen vår skrelt for det fantes også en annen måte å skrelle på. Som oftest ble det allikevel variant nummer to - gebiss varianten - den var mest morsom. Da skar han skallet av i en avlang oval bit fra "buse til buse" i gebiss form. Etterpå skal han et langt snitt i midten og "tverrsover" snittet flere ganger. Det ble tenner. Så satte vi på oss "gebissene" alle sammen og smilte med oransje tenner til hverandre - i kor!

Vrengte man dem, ble det lodne lysegule tenner som liksom sto til tørk! Festlig var det å rekke tunge til hverandre med gule tenner på tørk.

Når moroa vel var over med gebissene - spiste vi godsakene, og til slutt ba vi pappa om å sende opp en Sputnik. Alle veit vel hva en sputnik er eller? Ordet romskip kjente vi ikke til tror jeg - alt som fløy til værs var en sputnik. Og pappa kunne lage sputnik han.

Silkepapiret som appelsinene var pakket inn i, ble omhyggelig slettet ut på bordet - og så rullet pent sammen til en stor løs rull som han satte på høykant. Så tok pappa fram lighteren som han alltid måtte prøve mange ganger for å få tent på. Spenningen steg i takt med forsøkene på å få tent lighteren. Endelig fikk han fyr å tente på toppen av silkepapir-sputniken. Så steg endelig sputniken til himmels ved hjelp av flammene på toppen. Vi fulgte med - spente på å se om den klarte å komme helt opp til taklampen før den var helt brent opp. Til slutt dalte den ned som små askeflak og landet på voksduken.

Først da var måltidet over og mamma kunne rydde opp restene etter utskytningen.

Tenk så mye moro vi fikk ut av appelsin-desserten vår. Det var den gang vi hadde tid til å sitte ved middagsbordet lenge nok alle sammen - til vi hadde fått med oss hele appelsin-seremonien!